|
Årets langtur skulle gå fra Hisdal til Haugimillomtjønane videre til Kringlevatn over Rjuven (tok den motsatt vei siste år) over Ljosåni ved Voilane, videre via Rossåsen til Hisdal. Det ble dog ikke helt slik siden været, akkurat som siste år, fikk avgjørende innflytelse.Fredag kveld ankom vi til Hisdal. Veien er ikke til hestehenger med hest, så hestene må løpe de siste 4 km, men de kjenner veien og duften av frisk Hisdalgress trekker.
Etter en koselig kveld på Hisdal og en solid frokost med egg og bacon var vi klar for tur! Lørdagsværet var perfekt, tørt men ikke for varmt. Meldingene var imidlertid ikke strålende for resten av uken og det var meldt 30mm nedbør søndag.
Ortliebvesker. disse er de suverent beste jeg har hatt. De sitter godt og har bevist sin slitstyrke. Både topp og sidevesker har holdt tett på dager med heldagsregn. Salen er en Barefoot Cheyenne, en bomfri lettvektssal. Jeg elsker den fordi den er lett og behagelig. Jeg vil dog ikke anbefale den til alle hester og for lange turer.
Klar for avgang, Hisdal lørdag 9. august 2008.
Hvil på ca. 900m etter små 300 m stigning. Hisdal i bakgrunnen.
Det går bratt opp til å begynne med, men det er en herlig følelse når landskapet åpner seg over tregrensen.
Tilbakeblikk mot Hisdal som en liten lysegrønn oase i bakgrunnen.
Noe har fanget guttas oppmerksomhet.
Øistein botaniserer.
Det er intet som slår en slik utsikt fra hesteryggen. Foto. Michael Vester
Det er faktisk mye besvær og stress med hest på fjellet, men intet absolutt intet slår det å sitte på hesteryggen og se utover fjellandskapet. Det er en særegen majestetisk opplevelse som ikke kan beskrives, men som må oppleves. Det er noe helt annet enn å gå med sekk. Fantastisk også at i en verden med 9 milliarder mennesker, så har vi denne storslåtte natur fullstendig for oss selv. Det er deilig å være dansk i Norge!
Øistein mente dette var Norges svar på de mongolske sletter.
Lett trav på det store gressteppe mot Buktetjønni. Vi red øst om Buktetjønni og etter et par km hadde vi en skikkelig nedstigning mot Haugimillomtjønnane. Vi passerte turiststien mellom Viki og Kringlevatn. Vi fant en god teltplass og så var det frem med fiskestangen og selv om det var et lite tjønn rett med turiststien, så var det ikke lenge før middagen var sikret.
Middag! Fangst og foto: Michael Vester
Så var det bare å fyre opp bålet og finne frem kjøkkengreiene. Den store måtte deles på 3 for å få plass i pannen.
Øistein er ikke til fisk, men sverger til viltgryte fra real turmat.
Fjellkokken slår til: Menyen er smørstekt ørret og potetmos.
Her svinger jeg stekespaden og krydrer i vei. Mat er moro! Foto: Folke Kallhovd
Fisken smakte fantastisk. Hestene ble ikke snytt heller for vi hadde med kraftfôr. Alle var fornøyd og kvelden kunne komme. Det ble livlig samtale rundt bålet, stemningen var fantastisk og en cognac eller to gjorde sitt til å gjøre kvelden fullendt.
Stemning omkring bålet.
Dessverre ble dette det siste govær på turen. Det begynte å regne om natten og regnet som ventet hele søndagen. Vi hadde på forhånd valgt å ligge over til mandag. Jeg trosset regnen søndag formiddag og fikk 6 fine stekefisk i det lille tjønn. På kvelden ved sekstiden tittet solen frem i et kvarter hvoretter det regnet igjen.
Ved sekstiden tittet solen frem og Øistein var oppe for første gang den dag. Her venter han på at viltgryten gjør seg ferdig mens Folke holder seg i sitt krypinn.
Det regnet intenst hele natten til mandag. Mandag morgen hadde også hestene fått nok. Vi pleier å la hestene gå med heller om natten siden dette av erfaring har gått bra. Det er av flere grunner en diskutabel praksis, men den har fungert for oss og våre hester som ikke har vandret og som er trygge og rolige med heller på. Imidlertid hadde hesten til Øistein (skulle det vise seg senere) klart å ødelegge hellerne i løpet av natten og besluttet seg for å utvandre. Når damen forlater selskapet, ja så følger ikke overraskende gutta med tross heller. Vi fant spor på turiststien og de var gått i retning Viki, men forladt stien igjen. Fra en topp fikk vi øye på de og fikk tak i de små 2 km fra leiren. Det var en lettelse. Det er nedtur å stå igjen i fjellet uten hest, men verst var det at 2 fortsatt hadde heller på, hvilket naturligvis er risikabelt.
Apropos heller så er det svært vanskelig å få tak i heller av ordentlig kvalitet. Jeg vet bare om de 2 typer som finnes hos TOFhesteutstyr og de som Sulky og Sal selger. 2 av disse er i kunstmateriale med metal mellom og begge har vist seg å kunne knekke lett i matallet og de er ikke til å stole på. Lærhellerne fra Weaver som selges av TOF hadde jeg med denne gang og de var faktisk ganske bra. Jeg skulle dog ønske at det var mulig å få tak i noen skikkelige heller i ren metal av god kvalitet. Det sies at det norske forsvar brukte slike tidligere, så om noen som leser dette ligger inne med eller kjenner til noen som kunne tenkes å ville selge heller, så kontakt meg gjerne.
Med hestene tilbake i leiren og fortsatt ingen tegn til lettere vær var det lite fristende å ride mot Kringlevatn og over Rjuven. Vi var alle enige om å pakke og ri tilbake til Hisdal og tørke opp. Det ble en fin tur tilbake der vi fikk sprengt litt grenser og tatt oss frem der sikkert ingen har gått før og i allfall ikke ridd.
Hestene var på det siste stykke vanskelig å holde fordi de vet at de er på vei "hjem" og på vei til godt gress. Vel tilbake på Hisdal ble det fyrt i peisen og skiftet til tørt. Turen ble alt for kort men vi var enige om at vi hadde opplevd mye og også denne gang fått verdifull erfaring ut i langtursridning.
Ettertenksomhet på trappen tirsdag morgen.
Været lettet litt tirsdag, men det kom fortsatt byger og utstyret var fortsatt ikke tørt, så det var lite fristende å dra ut igjen. Derfor dro Øistien og jeg hjem litt opp ad dagen men Folke og Kompis ble igjen på Hisdal.
Både folk og fe føler seg hjemme på Hisdal. Våre 3 gamper får velfortjent hvile.
En mann og hans hest på Hisdal
To år i trekk har været ikke vært på vår side. Jeg gleder meg allerede til fjellturene neste år og håper at vi kan være litt heldigere med været.
Takk til hestene, til mine turkammerater Folke og Øistein, takk for lån av Hisdal, takk til hovslager Rune Røyrås og takk til Irene som passet det derhjemme.
PS! Natten før vi skulle ut på tur ble en hestekar og venn brått og alt for tidlig revet bort. Olaf Benneche var en fantatisk turkammerat og hans evner som historieforteller var uten sidestykke. Olaf var i våre tanker på hele turen og vi vil alltid minnes han med glede. R.I.P.
Olaf Benneche på pinseturen 2006. R.I.P.
|
.
